Nerstranda, ca. 1910
	Det er i møtet mellom sjø og land at bosettingen på øya har oppstått og videreutviklet seg. Et relativt skjermet sjøområde med gode forhold for å trekke opp båter, gjorde at det vokste fram en bebyggelse langs sjøkanten. De mange små kirkestuene som vokste opp i sjøkanten nær kirka, var en slags «byhytter» der befolkningen fra distriktene tok inn når det var kirkehelger, markedsdager eller annet som gjorde det nødvendig å overnatte i byen. Kirkestuene ble flyttet utenfor byens grenser tidlig på 1800-tallet og etter hvert tatt i bruk som boliger.
Havna i Tromsø, ca. 1890
	Den gamle havna. Store hus, små båter. Bryggene er tilgjengelige på tre sider og har heise-innretninger for lasting og lossing av båtene. Selv om det var rutebåttrafikk fra 1838, ble det ikke bygget noen offentlig i kai i havneområdet før i 1900. Før denne tid måtte passasjerene stige over i småbåter for å bli fraktet inn til byen, som regel av en «fløttmann». Midt i bildet «gammelmoloen», der hotell Rica ligger i dag. Ute på moloen ligger et fløttmannshus som kan betraktes som den tidens «drosjeholdeplass».
Kaiutvidelse vedtatt i 1913, gjennomført i 1958
	Kaiutvidelse nordover, vedtatt i 1913, fullført i 1958. Arealet i sjøkanten ble tidlig fordelt mellom en hel rekke private eiere, rimeligvis med noe uklare grenseoppganger. Den sene framdriften på kaiutvidelsen skyldes visstnok vansker med overtakelsen av grunnen. Bryggene, som fra starten av har stått med beina langt ute i sjøen, havner nå langt inne på land.
Domkirken
	Domkirken er tegnet av arkitekt Chr. Grosch i nygotisk stil. Innviet 1861. Kirkegrunnen skriver seg fra 1200-tallet og er derfor «automatisk fredet». Selve kirkebygningen er ikke vernet på annen måte enn gjennom «Lov om kirker og kirkegårder». Ennå kan kirketårnet mange steder sees over hustakene og blir dermed et viktig orienteringspunkt for den som beveger seg gjennom byen. Her er tårnet sett fra sørbyen, sammen med pipa på det gamle meieriet. Meieriet tilhørte nabokommunen Tromsøysund og var det første som ble etablert i byen. Meieribygningen, som er fra 1907, ligger ennå intakt på hjørnet mellom Strandskillet og Grønnegata. Pipa skriver seg fra en utvidelse i 1938. På grunn av den gode utsikten fra kirketårnet, var det lenge brannvakt her. Ved branntilløp i byen ble det ringt med klokkene og hengt ut flagg eller lykt som pekte i den retningen det brant, slik at det skulle være lett for brannmannskapene å finne fram.
Elektrisk lys
	Byen fikk elektrisk lys i 1898. Kraften ble levert fra et varmekraftverk som lå i Vestregt. 41. Først i 1912 tok vannkraften over. Den første tiden var elektrisiteten et luksusgode som bare ble benyttet til belysning. Det tok ennå lang tid før man fikk elektrisk oppvarming og elektriske komfyrer. Når gamle hus holdes for å være svært kalde, skyldes ikke dette bare byggemåten, men også at det tidligere ble brukt lite energi til oppvarming. Bildet er fra bevaringsområdet ved Skansen og viser en kopi av de originale lampene med glødetråd. De aller første lampene var imidlertid basert på kullstift. Disse var noe større og med en litt mer kunstferdig utforming. Ved Skansen står det også en gammel transformatorkiosk.
Portrom i Skippergata 19
	Den typiske 1800-tallsbe-byggelsen var en form for «rekkehus» som dannet en tett vegg mellom gata og den bakre delen av eiendommene. Hovedbygningene lå inntil hverandre med langfasader langs gatene. For å skape forbindelse mellom gata og viktige bruksarealer i bakgårdene, ble det laget portrom som gjorde det mulig å kjøre gjennom hovedbygningene.
Storgata
	Storgata slik den så ut ved forrige århundreskifte. Med enkle midler har den fått en funksjonell og vakker utforming. Gruslagt, men med store, gode skiferheller som gangfelt. Steinsatte renner mellom kjørefelt og gangfelt og solide natursteinstrapper foran butikkinngangene. Denne materialbruken er langt på vei rekonstruert i Nordre Tollbodgate ved Skansen. Da Storgata ble rustet opp i forbindelse med byjubileet i 1994, ble løsningen med skiferheller i gangfeltene tatt opp igjen. Betegnelsen «Nordens Paris» skal angivelig ha oppstått fordi byens damer var svært opptatt av å følge motene, og etter sigende ikke lå noe tilbake for de parisiske piker i så måte. En forkjærlighet for det franske kommer også til uttrykk ved at man i byen har brukt franske ord for fortau (trottoir) og molo (jetée).
Tromsø Gravlund
	Tromsø Gravlund, på toppen av øya, ble anlagt i 1853 og feirer snart 150-årsjubileum. Som en av meget få gravlunder her i landet - muligens den eneste - har den et eget Vel som setter i stand gamle gravminner som ingen andre lenger tar seg av.
Fru Øiens kiosk
	Tegnet av Peter Arnet Amundsen i 1915. I begynnelsen av århundret ble det oppført en rekke frittliggende små kiosker i sentrum. Mange av disse var små arkitektoniske perler i klassisistisk stil, gjerne med kvinnelige innehavere. Denne kiosken lå i mange år i det nordøstre hjørnet av Roald Amundsens plass. Sammen med en rekke andre verneverdige byhus, som var truet av riving, ble den på 1960-tallet flyttet til Hella, et utfartssted 3-4 mil fra byen. Mange av bygningene på Hella lider i dag under mangelfullt vedlikehold. Det er et åpent spørsmål om bygningene bør flyttes tilbake til byen eller om man kan få til en bedre ordning der ute.